iMartin

Å skrive dette innlegget i en offentlig blogg er noe jeg er betenkt ved. Hva jeg prøver å oppnå ved det er usikkert. Men det jeg har å si er noe som betyr så mye for meg, at jeg for en gangs skyld vil at alle skal vite. Så kan de mene hva de vil om jeg gjør rett eller galt.

I kveld har jeg hatt en lengre samtale med ei jente, og jeg har bekjent hva jeg føler for henne, hva jeg alltid har følt for henne. De av dere som kjenner meg bør vite hvem det er. Vi har hatt et komplisert men nært vennskap i 4 år. Hun har alltid visst at jeg har hatt følelser for henne, men grunnen til at vi ikke har endt opp sammen har vært mange og kompliserte (egentlig ikke så fryktelig komplisert, siden hun har vært sammen med en annen mesteparten av tiden). Det har gått opp og ned, fram og tilbake hva jeg selv har innrømmet. Jeg har sagt at vi ikke passer sammen, at vårt forhold ikke er sunt. Jeg har brutt kontakt og gjennopptatt kontakt, og jeg har hatt et annet romantisk (dog kortvarig) forhold i løpet av tiden. Men jeg har løyet for meg selv. I dag har jeg vært ærlig, både mot min egne følelser og mot henne.

Jeg elsker henne. Jeg vil gifte meg med henne, bli gammel med henne, og jeg vil se inn i øynene hennes om 60 år og vite at på tross av alle mulige vanskeligheter så kunne ikke livet vært bedre uten henne ved min side.

Hun satt pris på min ærlighet men sa at hun ikke var klar for noe forhold nå. Hun savner fortsatt eksen, og hvis hun ikke ender opp med han igjen vil hun i alle fall ikke lete etter noe nytt. Dette visste jeg selvsagt – og jeg tenkte aldri at hun på mirakuløst vis skulle omvendes ved min bekjennelse. Jeg har for mye ting som foregår i mitt eget liv til å inngå et forhold nå uansett. Men jeg sa til henne at jeg ikke vil gi opp. Jeg kan ikke gi opp. Dette er ikke forelskelse lenger. Dette er noe som har vokst i 4 år og fortsetter å vokse. Noe av kjærligheten er kanskje sår, og forgiftet av bitterhet og sjalusi – men den er ekte. Hjertet snakker høyt og tydelig. Jeg skriver ikke dette med tårer i øynene, jeg skriver med et smil.

Og jeg kan vente.

Å ta buss er et eventyr fylt av strategi og intriger. Her følger noen råd for hvordan du best skal komme ut av opplevelsen.

For de fleste er hovedmålet det å kunne få to seter for seg selv. Vi ser for oss noen scenarioer og hva som vil være den beste løsningen for å sikre seg dette målet. Se for deg dette scenarioet: Du kommer på bussen og så og si hele er ledig. Du frykter riktignok at det står masse mennesker og venter på neste busstopp.

Løsning: Finn et sete noenlunde mitt på bussen. I min erfaring vil du oppleve to typer mennesker på buss. Den første gruppen er de som setter seg ned på det første ledige sete. Disse er ofte eldre mennesker. Den andre gruppen vil gå et stykke igjennom bussen i håp om å finne det optimale sete. Når de har kommet litt over halvveis ser de at dette setet ikke eksisterer og de er nødt for å finne en plass i den bakre delen av bussen – for å gå tilbake igjen er uaktuellt. Ved å sette seg på midten av bussen har man da sikret seg den tryggeste sonen mellom disse gruppene.

Når det er sagt er det visse triks man kan bruke for å sikre seg at plassen ved siden av deg ikke blir tatt. Disse knepene er ofte betraktet som litt sjofle, men alt er lov i krig og kjærlighet, og kjærlighet skal jeg ta for meg siden. Ved å sette seg på setet ut mot midtgangen og la håndbagasjen din oppta vindusplassen skaper du en illusjon om at plassen er “mer opptatt” enn den egentlig er. Folk vil da passere forbi deg. Det hjelper også hvis du selv prøver å se så lite hyggelig ut som mulig. Lat som du sover, hør på noe musikk på iPoden din (gjerne noe støyende metall), la en brun papirpose med en vannflaske stikke synlig ut av jakkelomma di. Jeg garanterer at ingen vil be om plassen ved siden av deg.

Sett nå at noen likevel ber om plassen – det eneste riktige er å kapitulere desverre. Det er uakseptabelt å lyve om en “holdt av plass” eller tilsvarende. Jeg selv har vært i den situasjon at jeg har bedt om en plass og vedkommende har svart “det er mange ledige plasser, kan du ikke finne en annen?”. Slik oppførsel er ikke riktig etikk – selv i en gråsone som på bussen.

Men hva om du går på bussen og det ikke er noen ledige dobbelseter? Hvem skal du sette deg ved siden av? Hvis du på en eller annen måte har mistanke om noen som skal av bussen på et tidlig tidspunkt blir dette da et naturlig valg. Men slik informasjon er vanskelig å få – og man kan ikke akkurat gå rundt å spørre hvor alle skal av hen. Å velge reisepartner blir da opp til hver enkelts preferanse. Du er i alle fall i den posisjonen at du kan velge. Prøv å skaffe oversikt over hele bussen med det samme du går inn. Husk at hvis du går igjennom bussen er det lite aktuellt å snu. Hvis du gir opp en grei plass og håper på noe bedre lenger bak kan du fort få en smell. Personlig er det litt avhengig av formen hvor jeg leter etter plass. Jeg prøver å sette meg lengst unna bråkete barn, og ved siden av en person med lite håndbagasje. Ofte er det veldig greit å sitte ved siden av en bestemor-type. Disse kan du dra igang en prat med og de fleste vil syns det er et veldig koselig initiativ. Kanskje du til og med kan få en mer trivelig tur på denne måten! Hvis du ikke føler for å skravle gjennom bussturen er det sjelden en bestemor vil begynne å prate uten at du har satt igang først. Men det er verdt å tenke seg om to ganger – for ofte er det vanskelig å få de til å slutte å prate.

Det er også mulig å bruke bussen som sjekkested, men jeg kan ikke garantere suksess på dette feltet. De fleste drar med buss kun med tanke på å komme seg fra et sted til et annet og er lite instillt på å finne kjæreste i samme slengen. Men er du sjarmerende og selvsikker kan vel alt skje. Jeg tenker som slikt at hvis du er sjekker på buss, er du sikkert sjekker de fleste andre steder også, og har dine egne triks. Men du kan jo teste ut denne varianten: Si du kommer på bussen og mange plasser er ledige. I et av disse sitter en person av motsatt kjønn som du kunne tenke deg å ta med hjem når du kommer fram. Tre frem til nevnte individ og si: “Jeg mistenker at denne bussen kommer til å fylle seg opp ganske fort, og hvis jeg skal sitte ved siden av noen ville det helst vært en person som ser så hyggelig ut som deg. Kan jeg slå meg ned?”

Du er nå i situasjonen at du enten har fått kjæreste og kan se frem til familieliv med folkevogn og lite bussreising i fremtiden, eller du må pent finne en annen plass på bussen, sette på musikken og gjøre deg så lite tiltrekkende som mulig i håp om at du får god plass hele veien hjem. Lykke til!

Her forleden kom jeg til å minnes ungdomsskolen. Det er spesielt å se tilbake på denne tiden, fordi det på mange måter en utviklingsfase, mer en noen annen skoletid. Tanker og ideer gror, kroppen utvikles i rasende fart og man blir litt mer voksen. Ungdomsskolen var tiden da mange kunne stå i opposisjon til læreren og være rebelske, det var da røykehjørnet ble et sosialt fenomen og det var da det ble spennende å finne et kikkehull inn til jentegarderoben.

Men det jeg først og fremst husker fra ungdomsskolen er hvordan alle lærerene framsto som karikaturer mer enn ekte mennesker. Lærerene var figurer med egne kallenavn og særegne væremåter. Jeg tenkte aldri på lærerene som personer med privatliv, og det var vi ikke interessert i heller. Kanskje med unntak av historier om  gymlæreren som jogget rundt skjebergsletta hver dag før jobb – som dermed forsterket ytterligere hans særegne rykte. Og kanskje vi lo litt av mattelæreren som forgjeves prøvde å skule sin smugrøyking. Men ellers så var disse lærerene figurer som kun fungerte som en slags sjef i vårt daglige arbeid. Å møte disse utenfor skolen ville være særdeles pinlig og ukomfortabelt.

Vår klasseforstander het Bjørn “Bolla” Johnsen, kalt så av forutsigbare grunner. Han var en jovial fyr som jeg tror var rimelig godt likt, selv om han også kunne ha et godt temperament. Med så mange fremtidige belastninger for samfunnet som det fantes i klassen vår så tror jeg han gjorde en god jobb med å holde orden. Andre nevneverdige figurer var Bjørg, heimkunnskapslæreren som var allergisk mot gluten, og Ørnulf, matte og naturfaglæreren som var kompromissløs i sin undervisning men nøt stor respekt hos hele elevmassen.

Lærerstaben ble delt inn i to – de gamle traverne og de unge “vikarene” som kanskje ikke var vikarer i teknisk forstand men vi visste de ikke ble værende her mer en et par år. Å tenke tilbake på disse yngre lærerene er litt interessant. Hva gjør de nå? Hvorfor underviste de på ungdomsskolen i den tiden? De var nok noen år eldre enn jeg er nå, men kanskje de befant seg i samme situasjon. Utdannet til noe annet men måtte finne noe annet å gjøre mens de ventet på den rette jobben?

En av disse yngre lærerne på Sandbakken Ungdomsskole i 1995-1998 var Herner Sæverot. Jeg likte Herner, og vi var en liten gjeng som var litt mer interesserte i mer “vitenskapelige emner” (les: nerder) som hadde god kontakt med Herner og hadde utbytte av hans undervisning. Han var rundt 30 år på den tiden og veldig opptatt av filosofi og slikt. Han hadde visst skrevet noen avhandliger eller bøker eller noe, og vi hadde noen morsomme samtaler og veiledning på diverse særoppgaver. For moro skyld gjorde jeg et Google søk på Herner i stad og det viser seg at han i år har avlagt doktor-grad ved Universitet i Oslo. Gratulerer Herner!

En annen ting som er artig å tenke på er hvor mye vi trodde vi kunne, når vi egentlig ikke kunne noe som helst. Tenk om jeg visste like mye da som jeg gjør nå? Tenk om jeg kunne ha uttrykt meg intelligent i alle de meningsløse diskusjonene? Tenk om jeg hadde turt å snakke med jenter uten å oppføre meg som en tosk?

Ungdomsskolen var en rar tid. Jeg kan ikke huske å ha lært så fryktelig mye, men jeg har nok det. Da barneskolen var en tid da man stort sett ble oppdratt ved siden av hjemmet, og vidergående var da man begynnte å jobbe skikkelig var kanskje ungdomskolen den tiden man så smått begynnte å lære litt om seg selv.

Enda en ny blogg. Hvorfor?

Dagbok er liksom ikke tingen for meg… jeg syns ikke det er spesielt interessant å skrive om hva jeg spiste til frokost eller hvor mange øl jeg drakk på byen forrige fredag, og jeg tviler på at mange syns det er interessant å lese om det. Derimot kan det tenkes at noen er interessert i hva jeg tenker på, og hva jeg interesserer meg for. Det er lov å håpe i alle fall. Det har slått meg at jeg veldig sjelden snakker om ting som opptar meg. Jeg bruker mye tid til å høre på andres fjas og sladder – “social banter” er et fint utttrykk – og om andres problemer og bekymringer – livet og framtiden generellt. Dagligdags normal sosial oppførsel kan man si. Men slikt er best over et par øl eller en kaffe – ikke bloggen syns jeg.

Så til de av dere som jeg sannsynligvis har geleidet hitt på ymse vis: Her får dere lite informasjon om hva jeg hadde til frokost og hvor mange øl jeg har drukket, men dere får høre litt om hva jeg interesser meg for for tiden. Kanskje en link til noe som får deg smile, kanskje en musikkanbefaling som er verdt å sjekke ut, kanskje jeg minner deg på noe du ikke har tenkt på en stund, kanskje det hele bare blir kjedelig. Tiden vil vise.