iMartin

Aura

I det siste har jeg tenkt mye på hvordan jeg har opplevd tilhørighet i mijøer man blir tvunget inn i. Kanskje ikke så rart siden jeg nå med sikkerhet skal begynne på ny skole til høsten, og ser frem til det med både glede og en viss nervøsitet. Å skifte jobb eller skole, og å tilpasse seg nye miljøer er alltid en skummel affære.

Men saken er faktisk at jeg alltid har kommet veldig godt ut av den situasjonen. Jeg har aldri opplevd å havne i en klasse som jeg ikke har opplevd har en positiv atmosfære. Jeg har kanskje ikke vært den populære gutten i klassen, men har heller aldri ønsket å være det. I steden har jeg alltid opplevd å bli respektert, fått gode venner og hatt det egentlig ganske godt, alle steder jeg har vært. Selvfølgelig går man ikke 18 år på skole uten å oppleve noen konflikter og mindre behagelige situasjoner, men alt i alt har jeg vært heldig…

…eller har jeg det? Her om dagen slo det meg at det kanskje ikke er tilfeldigheter som gjør at jeg har trivdes. Kanskje det rett og slett er meg selv som skaper den situasjonen rundt meg? Kan det være at min personlighet, min “aura” om du vil, er i det minste med på å skape en trygg atmosfære? Jeg er ikke personen som gjør mye ut av meg, og føler at jeg egentlig kan være ganske anonym i en forsamling. Likevel velger jeg å tro at jeg samler gode mennesker. Det er en oppmuntrende tanke. Uansett hvor jeg ender opp vet jeg at hvis jeg er meg selv, så vil jeg skape et trygt nettverk rundt meg.

2 kommentarer hittil
Legg igjen en kommentar