iMartin

Musikk

Og inn ad den port skal de toge, og i dette hus skal de dvele,
hvor ingen sky eller sol skal være, ei mørke eller
forbindelse, men kun et jevnt lys, ei larm eller lugn, men
jevn musikk, ei frykt eller håp, men jevn beherskelse, ei
fiende eller venn, men jevn endrektighet og forvandtskap, ei
ende eller begynnelse, men en jevn evighet.

 - John Donne

 

Jeg har plass på første rad på balkongen. Et dempet surr av stemmer fyller salen. Jeg ser ned på hodene til alle under meg. På femte rad ser jeg en liten gutt, jeg skulle tro han er den eneste her, og ved siden ham, hans far.

Hun kommer inn, ser på dem og smiler. Et øyeblikk, litt mer enn et øyeblikk, ser hun seg omkring, bekymret speidene så setter hun seg ved pianoet.

Hun spiller uten noter, øynene noen ganger rettet mot hendene, noen ganger lukket. Hva hun hører, hva hun forestiller seg, vet jeg ikke.

Det er ikke noe anstrengt høytidsstemt over måten hun spiller på. Det er skjønnhet hinsides vår forestillingsevne – klar, vidunderlig, ubønnhørlig, frase over frase, frase som ekko av frase, den ufullendte, den uendelige “Kunst der Fuge”. Det er en jevn musikk.

Det begynner å regne. Dråpene slår mot takvinduet med en lett trommelyd.

Etter ellevte contrapunctus er det pause.

Nå vil det bli kaos – den uvisse ordningen av bitene når jeg kommer tilbake – og her i foajeen, livlig prat, sladder og ros. Jeg orker ikke høre mer.

Jeg baner meg gjennom den tettpakkede vestibylen og ut i regnet. Jeg går en lang stund, gjennom gatene, i parkens mørke. Igjen står jeg ved Serpentinen. Regnet har skylt bort tårene.

Musikk, en slik musikk, er en tilstrekkelig gave. Hvorfor be om lykke, hvorfor håpe å slippe sorg. Det er nok, det er velsignelse nok, å leve fra dag til dag og høre slik musikk – ikke for mye, ellers ville ikke sjelen kunne bære det – fra tid til annen.

- Vikram Seth

2 kommentarer hittil
Legg igjen en kommentar