Arkivert i: Uncategorized
I det siste har jeg tenkt mye på hvordan jeg har opplevd tilhørighet i mijøer man blir tvunget inn i. Kanskje ikke så rart siden jeg nå med sikkerhet skal begynne på ny skole til høsten, og ser frem til det med både glede og en viss nervøsitet. Å skifte jobb eller skole, og å tilpasse seg nye miljøer er alltid en skummel affære.
Men saken er faktisk at jeg alltid har kommet veldig godt ut av den situasjonen. Jeg har aldri opplevd å havne i en klasse som jeg ikke har opplevd har en positiv atmosfære. Jeg har kanskje ikke vært den populære gutten i klassen, men har heller aldri ønsket å være det. I steden har jeg alltid opplevd å bli respektert, fått gode venner og hatt det egentlig ganske godt, alle steder jeg har vært. Selvfølgelig går man ikke 18 år på skole uten å oppleve noen konflikter og mindre behagelige situasjoner, men alt i alt har jeg vært heldig…
…eller har jeg det? Her om dagen slo det meg at det kanskje ikke er tilfeldigheter som gjør at jeg har trivdes. Kanskje det rett og slett er meg selv som skaper den situasjonen rundt meg? Kan det være at min personlighet, min “aura” om du vil, er i det minste med på å skape en trygg atmosfære? Jeg er ikke personen som gjør mye ut av meg, og føler at jeg egentlig kan være ganske anonym i en forsamling. Likevel velger jeg å tro at jeg samler gode mennesker. Det er en oppmuntrende tanke. Uansett hvor jeg ender opp vet jeg at hvis jeg er meg selv, så vil jeg skape et trygt nettverk rundt meg.
Ja, her har det vært stille lenge.
I utgangspunktet skulle denne bloggen være litt mer “editorial”, som det heter på fint, og styre unna mer trivielle oppdateringer på mitt personlige liv. Nå har det seg slik at siden jul har jeg vært mer eller mindre i intellektuell dvale, og konsentrert meg om diverse pressende oppgaver. Så siden jeg vet det er mange fans der ute som lurer litt på hvorfor det er så stille på denne lille elektroniske rasteplassen, så skal jeg fortelle litt likevel.
Etter jul har det vært to klare oppgaver i livet. Jeg fikk jobb i Oslo, en deltidsstilling ved NM Hotels, der jeg nå i den første tiden har hatt ansvaret for å designe en guide som skal distribueres til organisasjonens medlemsbedrifter. Jeg har måttet lære meg Adobe InDesign, men det har gått, og går ganske greit. Jeg kan jobbe mye hjemmefra, som i den siste tiden har vært i Sarpsborg sentrum, i leiligheten til farmor og farfar. De dro til Gran Canaria, og jeg kan bo her alene i en måned til. Jeg har fått nok tid til å øve også, som er viktig for den andre oppgaven nå i vinter.
Opptaksprøve ved Norges Musikkhøyskole, for master i akkompagnering. Jeg hadde opptaksprøven forrige uke, og jeg gidder ikke fortelle mer for jeg fikk vite resultatet i dag:
JEG KOM INN!!
Så det betyr at jeg flytter til Oslo til høsten (faktisk kanskje allerede nå i vår, siden jeg egentlig ikke har noe sted å bo om en måned, og jeg jobber jo allerede i Oslo). Det var veldig deilig, og jeg gleder meg til studier igjen til høsten. Så nå framover blir det mer jobbing (ligger litt på etterskudd nå), og øving mot konsert i mai sammen med en fiolinist.
Håper å være tilbake her med mer interessante artikler i fremtiden!
Arkivert i: Musikk
En hver musiker med respekt for seg selv har konsert i jula. Alle liker jo å høre litt julemusikk! Jeg håper alle som har mulighet kan komme til Fredrikstad den 28 Desember kl 18.00. Da skal jeg ha konsert sammen med Stina som er en smellvakker jente! Og så synger hun ganske så fint også 
Det blir en sedvanlig dose med juleslagere, men mye musikk som ikke er bare jul også. Det blir garantert kjempekoselig!
Arkivert i: Mat
Mat er gøy. Dette kan effern gå god for Jeg kan ikke måle meg med mister F’s kroppslige omfang, men å diske opp noe godt på kjøkkenet syns jeg er artig. Kanskje ikke alle som leser dette er like komfortable foran komfyren, så her kommer utfordringen til dere! Her får dere en middagsoppskrift- dette er mat for mennesker med mager! Jeg skal på mitt sedvanlige vis gjøre det så enkelt som mulig, og jeg håper dere vil prøve det ut selv.
Lasagne er alltid en slager. Dette er en italiensk rett som de aller fleste liker. Lasagne består av kjøttsaus, ostesaus og lasagneplater. Dette trenger’u:
Kjøttsaus
En pakke med kjøttdeig (400g, eller 500g hvis du er mann)
En halv løk
En boks med tomatpuré (200g ca)
1-2 fedd hvitløk
150g champignon eller annen god sopp
Ostesaus
4 spiseskjeer smør
4 spiseskjeer hvetemel
ca 1 liter melk
100g ost (cheddar hvis du skal være fin på det)
muskattnøtt (enten en hel som du rasper, eller ferdigmalt)
Så forventer jeg at du har litt ymse krydder hjemme, i alle fall salt og pepper.
Som du kanskje husker fra heimkunnskapstimene på ungdomsskolen, så setter vi alltid på ovnen først, så den rekker å bli varm. Den skal stå på 200 C. Kjøttsausen er grei å begynne med. Husk at hvis du er allergisk, eller kanskje ikke liker løk og sopp så trenger du ikke ha det med. Men jeg syns ikke det blir det samme uten, og når du steker alt sammen så kjenner du ikke så mye til de forskjellige ingrediensene, i stedet blander alt seg sammen til en herlig kjøttsaus . Hakk opp løk/hvitløk og sopp og stek de (middels varme) først til løken blir gyllen og soppen skrumper sammen. Så heller du over kjøttdeigen og bruner den sammen med det andre. Når kjøttdeigen har fått en fin farge (er jo egentlig ikke brun, mer sånn grå…) så heller du over tomatpureen og blander godt. Nå er det viktig å spe på med noen skvetter vann. Sausen skal være “flytende”, dvs ikke rennende, men ganske tykkflytende. Du bør også ha oppi en teskje med sukker for å nøytralisere den sterke tomatsmaken og også salt og pepper etter behag. Testsmaking er tingen! Nå kan sausen få stå på svak varme mens du ordner med resten.
Jeg må bare si det med en gang. Ostesausen er den vanskelige biten. Her kan det potensielt skjære seg. Men gå forsiktig fram så bør det gå bra. Og hva er vel ikke matlaging uten potensiell risiko?
Smelt smøret i en kjele til det freser. Så heller du oppi hvetemelet. Bland det godt sammen til det blir en brun/gul masse. Hell på en god skvett melk så du får blanda ut massen. Den kommer til å bli veldig tykk ganske fort så fortsett å spe på med melk. Du må la sausen tykne mellom hver gang du sper på med melk, men ta gode porsjoner med melk hver gang. når sausen ikke tykner lenger er du ferdig. Du vil bruke 8-10 desiliter vil jeg tro. Ha opp i osten og la den smelte i sausen. Riv en muskatnøtt over sausen, det er evt, en teskje eller to med malt krydder, og smak også til med salt og pepper. La den småkoke i noen minutter.
Nå må du ha en litt stor ildfast form som du har smørt. Ha et lag ostesaus i bunnen, så et lag med lasagneplater, og kjøttsaus over der igjen. Fortsett slik lagvis til du er tom for kjøttsaus. Ha revet ost på toppen og sett den inn i ovnen. Den skal stå ca 20 minutter på 200 C. Server gjerne med salat og brød.
Neste matinnlegg skal jeg gi en dessertoppskrift. Da er du klar for å innvitere drømmedama hjem på date!
Arkivert i: Tanker og ideer
Her om dagen stekte jeg meg en pizza – en ganske daglidags affære. Pizzaer er ofte ganske varme, og er jo egentlig best slik. Jeg spiste pizzaen og koste meg godt, men den varme pizzasausen brant – så når jeg var ferdig merket jeg ganske tydelig at ganen var sår. Dette er altså emnet for dagens innlegg:
Kjipe konsekvenser av ellers fornøyelige hendelser.
Å spise pizza er digg, men sår gane er ikke kult. Jeg tenkte for meg selv, ofte er det jo slik at man må igjennom noen litt kjipe ting for å få noe digg til slutt, men i hvilke tilfeller er det omvendt?
Det mest åpenbare eksempelet er selvfølgelig “dagen-derpå”. Man heller innpå med litt for mye tvilsomme væsker, sender dumme-tekstmeldinger og kliner kanskje med feil dame/fyr. Kjempegøy mens man holder på, men dagen etterpå venter skallebank og fylleangst. Klassisk.
Man kan få mye kjipt ut av et godt måltid. Dårlig mage etter tacofråtsing? Spist for mye godteri? Dette er selvfølgelig ting man kan unngå hvis man er litt fornuftig, men hvor mange av oss har vel ikke tenkt “Jeg må bare ha litt til, for det er så godt!” – Flaks man får regulerende tabletter nå til dags
Hva med den gangen du gikk på konsert og headbanget til “Cumswap”, det lokale death-metal-garbage bandet du av uforklarlige grunner syns var dødsfett når du var 17. Plass på første rad, sammen med skrålete likesinnede, øyekontakt med vokalisten til og med! Riktig nok rett ved høytalerene, men hva gjør vel det når du får servert den råeste gitarsoloen du har hørt i hele ditt “voksne” liv? Øresus resten av livet var kanskje ikke helt det du hadde regnet med….
EDIT: Kom på en ting til. Det er lite som er bedre enn å sove, særlig hvis man er trøtt og sliten… men det er liksom alltid mer pes å stå opp igjen! Ikke det at det er kult å sove hele dagen, men man vil liksom alltid dra seg i 5 minutter til…
Hva med deg? Kommer du på noe digg som som regel har kjipe bivirkninger/konsekvenser? Fortell!
Arkivert i: Spill
Dette er spennende tider for spillinteresserte. I dag ble Sonys Playstation 3 lansert i USA, og på søndag er det Nintendos nye Wii som står for tur. Vi i Europa må vente til etter jul for PS3, men Wii blir sluppet om 3 uker, nærmere bestemt 8. desember.
Jeg tenkte jeg skulle forklare situasjonen så godt jeg kan for de av dere som kanskje ikke har fulgt så nøye med, og kanskje tilsynelatende ikke er så interessert i spill til å begynne med. Nå skjer det nemlig ting som muligens kan være litt revolusjonerende, og som nettop prøver å fange interessen til nettopp de som ikke bruker tid på spill. De andre av dere som har fulgt med i nyhetene en stund vil nok få høre mye gammelt nytt, men det kan kanskje være interessant for det.
For dere HELT nybegynnere skal jeg kort forklare hvordan TV-spill industrien fungerer. Det finnes en rekke forskjellige system som man kan koble opp til TVen for å spille på. De største produsentene av disse er Microsoft, Sony, Nintendo og Sega. Alle systemene har ulik oppbygning og spiller forskjellige spill. Hver produsent av disse systemene (kalt konsoller) har en egen avdeling som produserer spill ekslusivt til sin konsoll, men det finnes også mangfoldige andre selskap som slipper samme spill til ulike konsoller. Derfor blir konkurransen i hvilken konsoll man skal kjøpe stort sett basert på hvilke spill som er ekslusive til konsollen, og evt. tekniske egenskaper som hver enkelt konsoll har.
Det har aldri vært mange aktører i det vi kaller konsoll-krigen, som startet på midten av 80-tallet. Jeg skal ikke remse opp hele historien siden da, men de fleste har vel minner fra Nintendo’s gamle 8-bit system som var markedets ledende spillkonsoll på den tiden. Størsteparten av Nintendos marked ble stjålet av Sony i 1995, etter en meget snedig markedsføringskampanje. Sega, som tidligere var Nintendos erkerival greide ikke å hamle opp med konkurransen lenge, og etter to heller mislykkede konsoller måtte selskapet se slaget tapt. De produserer fortsatt spill til de andre konsollene, men deres siste konsoll, Dreamcast, gikk ut av produksjon i 2001. Rundt denne tiden valgte Microsoft å entre markedet med sin XBox, og opp til nå har det altså vært tre hovedaktører: Sony ledende med sin Playstation 2, Microsoft og Nintendo på 2. plass (mulig Microsoft har solgt noe mer, er ikke sikker på tallene).
Neste generasjons systemer er som forklart rett rundt hjørnet. Microsoft har allerede hatt sin XBox360 på markedet i et år, og Playstation 3 og Nintendo Wii lanseres denne helgen. Bildet er særdeles spennende fordi selskapene har for første gang valgt å gå ganske radikale forskjellige veier. Microsoft og Sony går forsåvidt i noe samme retning, da begge satser først og fremst på “den vanlige løsningen” – oppgradering til mer kraftig maskinvare som kan produsere bedre grafikk og mer kompliserte spill – og inkorporering av nye medieformat som BlueRay, støtte for HD-TV, online-funksjoner osv. Det er klart at TV-spill er en del av det større digitale underholdningstilbudet, og må følge med i tidene. HDTV vil falle i pris og vil snart en standard som alle vil ha. BlueRay har stort potensiale for å ta over for DVD-formatet, selv om det er vanskelig å si enda. Og det er ikke til å stikke under en stol at publikum liker pen grafikk. XBox360 har den åpenbare fordelen at den har vært på markedet allerede et år, og har allerede et voksende bibliotek av spill og har det som blir kalt en stor “brukerbase” (det vil egentlig si at den er installert i flere hjem og spillsalget er stødig). Playstation har fordelen at deres tidligere konsoll hadde størst support og best salgstall. Playstation 2 selger fortsatt bedre en XBox360 selv om det er en generasjon forskjell i teknologi.
Men hva med Nintendo da? Kongen av 80-tallet har alltid hatt en grunnleggende filosofi i deres arbeid. De er interessert i essensen av spillkonseptet, og deres ambisjoner om å fornye og innovere har vært vist i alle deres konsoller. Alle nyvinningene fra Nintendo har blitt standarer som konkurrentene har måttet implementert. Desverre har de kanskje hatt et noe snevert syn, da Sony vant mye på å kombinere sin Playstation med andre underholdningsmedier (Playstation kunne spille audio-CDer, PS2 også DVD-filmer), og å markedsføre seg mer mot unge voksne enn barn. Nintendo ble fort sett på som barnslig da Playstation kom i 1995. Men Nintendo har likevel stått på sin filosofi selv i de siste 10 årenes harde konkurranse. Mange ble overrasket da de valgte å konkurrere med XBox 360 og PS3 ved å gå en helt annen bane en konkurrentene. Nintendos Wii er bare ca dobbelt så kraftig teknisk sett som sin forgjenger, og på langt nær like kraftig som Microsoft og Sonys maskiner. Den er ikke HDTV kompitabel og kjører bare vanlige DVDer, fortsatt uten støtte for film. Derimot satser de på et helt nytt grensesnitt for sin Wii. Håndkontrollen ser ut som en fjernkontroll, og hvordan du beveger denne i rommet bestemmer hva som skjer på skjermen. Du kan peke med den som en lysstav/pistol, du kan vri og vende på den, riste den eller hva det nå måtte være, for å få ulike aksjoner på skjermen. Alt er avhengig av hva spillutviklerne gjør det til. Husker du da du var liten, hvordan du automatisk dro håndkontrollen opp i været for å få Mario til å hoppe? Denne intuitive bevegelsen er konseptet for Nintendos nye maskin. Tenk deg at du spiller et golfspill, og for å svinge kølla må du faktisk simulere bevegelsen selv? Det er masse ideer som har svirret rundt, og mange spennende løsninger i produksjon.
Dette er en av de første trailerne som viser noen av ideene til hva denne maskinen kan gjøre. Den viser også hvordan nintendo med dette prøver å vinne en større del av publikum som vanligvis ikke er så interessert i spill. Wii skal være moro for alle! Også mamma, kjæresten og bestefar. Retro er også noe som er mer og mer populært, og med Nintendos nye onlinetjeneste, Virtual Console, kan du laste ned mange spill fra Nintendos (og noen andres) tidligere meritter.
Om Nintendo vil lykkes, blir spennende å se. Wii kan ikke produsere like fine bilder som PS3 og XBox360 kan, og derfor er det også mulig de ikke vil få like stor støtte fra andre utviklere. Men siden Wii ikke bruker like kraftig teknologi vil den også koste omtrent halvparten av hva PS3 koster. “Buzzen” på internett er en stadig voksende support for Wii, mens PS3 har fått mye pepper for sin høye pris (maskinen vil nok koste minst 5000 kr i Norge), og de har ikke greid å levere like mange maskiner som de hadde lovet. Likevel, Playstations markedsdominering de siste ti årene er ikke til å kimse av.
Jeg har prøvd å ikke være for partisk i denne lille “artikkelen”, men det lar seg vel skinne igjennom at jeg er veldig spent på Nintendos nye konsoll. Hadde jeg vært rik skulle jeg gjerne kjøpt både en ny HDTV og en PS3, men sånn som det ser ut nå gleder jeg meg mer til å prøve en ny spillerfaring framfor å få en penere versjon av Metal Gear Solid eller enda et NHL spill. Det vil nok bli mange gode opplevelser med alle de nye systemene, og så lenge prisene holder seg fornuftig, er vel det det beste for oss forbrukere.
Arkivert i: Tanker og ideer
Hva gjør man når man kjeder seg? Man surfer rundt, selvsagt!
Jeg vet ikke hvor mange av dere som er innom her som er kjent ute i internettjungelen. Nå tenker jeg ikke så mye på den kommersielle biten, men nett-samfunnene. Det kryr av forskjellige forum der ute hvor folk møtes for å diskutere ting og å bli kjent med andre mennesker. Det finns utallige chatte-tjenester, for å ikke snakke om alle bloggene, som også blir et slags samfunn i seg selv. De av dere som regelmessig har vært innom forum vet hvordan “diskusjoner” ofte foregår.
Jeg er selv aktiv poster i Gamingforce Interactive Forums. Det er et ganske stort forum som har rot i spillinteresse, men det er sub-forumer i alle mulige kategorier. Jeg er mest aktiv i et forum for klassisk musikk, og der finns det mange hyggelige mennesker også. Men det jeg skulle ta opp i dette innlegget er ikke fullt så hyggelig. Når jeg blar igjennom andre forumer er det en ting som stadig slår meg. Det finnes ingen ekte mennesker på nettet. Alle som poster i et gjennomsnittlig forum faller inn i en eller annen stereotypisk forum-profil. Denne tilsvarer ikke nødvendigvis posterens oppførsel og personlighet i det virkelige liv.
En overveldende andel av posterene i et gjennomsnitts-forum er de som er ute etter å diskutere, for diskusjonens skyld. De har ikke nødvendigvis en mening om det de snakker om, men tar utganspunkt i å være uenig. En ekstrem variant av denne vil være flameren, som har gitt slipp på diskusjonen og har endt opp med å bare slenge dritt. Postene trenger aldri være intelligente, det holder at man har greid å fornærme opposisjonen på en passende sarkastisk måte.
Så har du de “kvasi-intelligente” posterene. De ser seg nødt til å svare på en post fra gruppen ovenfor, og skriver lange avsnitt og bruker store ord for å motbevise eller kanskje også fornærme en som har bidratt med noe mindre intelligent.
Alle forum har en gruppe idioter, populært kall troll. Det må huskes at de sannsynligvis ikke er idioter på ordentlig, men de syns det er rasende festlig å opptre som bajaser, å skrive grammatisk ukorrekt, og de vrir seg sannsynligvis i latter hver gang en “kvasi-intelligent” bruker 4 avsnitt på å forklare hvor dum(t) trollet er.
Lurker (det blir mye engelske ord her) er de sjenerte personene som har registrert seg på forumet, men bare surfer igjennom og leser hva andre har skrevet. De er redde for å poste selv i tilfelle noen kommer til å svare.
Så har du visse karaktertyper som defineres av det faktiske innholdet i postene deres. En emo burde være kjent for de fleste. Han/hun er alltid deprimert og diskuterer Buffy, goth-stiler, fantasy, og personlige traumer.
En fanboy finner man i anime og tvspill forum, han/hun er lidenskapelig fan av et eller annet, til den grad at selvkritikk er ikke-eksisterende, og alt som rivaliserer denne lidenskapen er Satan selv.
Furries er morsomme skapninger. De er lidenskapelig opptatt av dyr, og dyr i tegneserier spesielt. De diskuterer gjerne Disneyfigurer og Barne-TV programmer og kler seg kanskje ut som en bjørn i helgene. Det er overraskende mange av dem!
Slenger du alle disse typene sammen, rister dem litt, tilsetter litt syrlig sarkasme og tilsynelatende sinne, så får du et ganske typisk internett-forum. Du syns kanskje dette høres litt trist ut? På mange måter er det det. Det er sjelden man finner diskusjoner hvor man møter ekte mennesker. Men jeg skjønner greia. Folk syns det er gøy å kunne være slem, å viske ut grensene mellom å diskutere og å mobbe. Man sitter jo foran sin egen skjerm på sitt eget rom, gjemt bak et nick – det er jo ingen som vet hvem jeg er likevel…
Det må jo sies, avsluttningsvis, at forum er kjempegøy. Det finnes alltid interessante diskusjoner, og det er mange som er relativt oppegående som skriver fornuftig. Etterhvert som man holder seg til et lite samfunn så lærer man folk å kjenne, og man kan kanskje komme litt bak denne nett-masken de har lagd.
Innimellom blir jeg bare så lei av sarkasme 
Arkivert i: Tanker og ideer
Jenter er bra. Dette utsagnet kan virke høyst generaliserende og i noens øyne kanskje til og med sjåvinistisk, men jo mer jeg tenker på det slår det meg hvor sant det er: Jenter er virkelig skikkelig bra. De kan faktisk være grunn nok til å stå opp om morran. Jenter har mange fantastiske egenskaper. Hvis du går nedover gaten og livet virker kjipt, så kan et smil fra en passerende ung dame være nok til å snu humøret på et blunk. Dette innlegget står altså som en hyllest til kvinnen! Guds gave til mannnen! (I følge Bibelen)
Hva er det da som er så fantastisk med jenter? Vel…
Jeg liker høye jenter, som kan se meg i øynene når vi danser.
Jeg liker små jenter, i en ikke-pedofilsk forstand, en som kan hvile på brystet mitt når jeg holder rundt henne.
Jeg liker smarte jenter, som kan utfordre og bidra til diskusjoner over middagsbordet
… men dumme og deilige kan være gøy en gang i blant.
Jeg liker sære jenter som vet forskjell på Avari og Eldar (tar du den?)
Jeg liker morsomme jenter som ler av ting andre ikke syns er morsomt
Jeg liker myke jenter som vil krype opp i armkroken
Jeg liker snille jenter som vet jeg er en tosk, men liker meg for det.
Jeg liker strenge jenter som ber meg ta meg sammen
Jeg liker jenter som kan synge, og jeg liker de som synger selv om de ikke kan det
Jeg liker jenter som vet de er pene uten sminke
Jeg liker jenter som kan drikke øl
Jeg liker jenter som tror på noe
Jeg liker jenter som kan prate om ting som er viktig
men jeg liker også jenter som bare er stille og ser på meg og smiler.
Jeg liker jenter som kan bevege på hoftene selv om jeg ikke kan det
Jeg liker jenter som bestiller biff i stedet for salat
Jeg liker jenter med hår som blåser i vinden
Jeg liker jenter som lar meg tro jeg er flink til noe
Jeg liker jenter som kan tekstene til James Bond sanger
Jeg liker jenter som sjarmeres av mitt pianospill
Jeg liker jenter som står på ski og som vil leke i snøen
Jeg liker jenter som heller vil på opera enn på beachen
… men jeg liker også jenter i bikini
Jeg liker jenter som vil reise rundt i verden
Jeg liker jenter som kan slå meg i Mario Kart
Jeg liker jenter som syns jeg er søt… … … … (men også tøff og macho selvsagt)
Hvis du kjenner deg igjen i beskrivelsene ovenfor, kan du ikke ta kontakt?
PS: I følge forrige innleggs avstemming ser det ut til at fleste foretrekker Martin skjeggløst. Habart ble trukket som vinner, men siden han ikke avla en ordentlig stemme falt prisen til JP! Du kan vente deg en overraskelse i mailen før jul.
Arkivert i: Tanker og ideer
Nå har jeg tatt skjegget. Etter et par mindre flatterende kommentarer over helga fant jeg ut at det kanskje er på tide. Spørsmålet er — er det bedre uten?
Her kommer dere inn! Ta en titt på før- og etter-bilde (klikk for stort bilde):
Nå hva syns dere?
Bør jeg la det vokse ut igjen? Stem stem stem i kommentarene
Muligens trekker jeg en vinner som kan vente seg en overraskelse.
Arkivert i: Musikk
Og inn ad den port skal de toge, og i dette hus skal de dvele,
hvor ingen sky eller sol skal være, ei mørke eller
forbindelse, men kun et jevnt lys, ei larm eller lugn, men
jevn musikk, ei frykt eller håp, men jevn beherskelse, ei
fiende eller venn, men jevn endrektighet og forvandtskap, ei
ende eller begynnelse, men en jevn evighet.
- John Donne
Jeg har plass på første rad på balkongen. Et dempet surr av stemmer fyller salen. Jeg ser ned på hodene til alle under meg. På femte rad ser jeg en liten gutt, jeg skulle tro han er den eneste her, og ved siden ham, hans far.
Hun kommer inn, ser på dem og smiler. Et øyeblikk, litt mer enn et øyeblikk, ser hun seg omkring, bekymret speidene så setter hun seg ved pianoet.
Hun spiller uten noter, øynene noen ganger rettet mot hendene, noen ganger lukket. Hva hun hører, hva hun forestiller seg, vet jeg ikke.
Det er ikke noe anstrengt høytidsstemt over måten hun spiller på. Det er skjønnhet hinsides vår forestillingsevne – klar, vidunderlig, ubønnhørlig, frase over frase, frase som ekko av frase, den ufullendte, den uendelige “Kunst der Fuge”. Det er en jevn musikk.
Det begynner å regne. Dråpene slår mot takvinduet med en lett trommelyd.
Etter ellevte contrapunctus er det pause.
Nå vil det bli kaos – den uvisse ordningen av bitene når jeg kommer tilbake – og her i foajeen, livlig prat, sladder og ros. Jeg orker ikke høre mer.
Jeg baner meg gjennom den tettpakkede vestibylen og ut i regnet. Jeg går en lang stund, gjennom gatene, i parkens mørke. Igjen står jeg ved Serpentinen. Regnet har skylt bort tårene.
Musikk, en slik musikk, er en tilstrekkelig gave. Hvorfor be om lykke, hvorfor håpe å slippe sorg. Det er nok, det er velsignelse nok, å leve fra dag til dag og høre slik musikk – ikke for mye, ellers ville ikke sjelen kunne bære det – fra tid til annen.
- Vikram Seth
